Hun arvet hunden Lenny og hytta etter faren da han døde, det er over to år siden. Denne sommeren er det noe som endrer seg. Mens kjæresten er på telttur med venner, drar hun på hytta med en venninne. De har en seanse, hun skriver tre ord til seg selv på en lapp og graver den ned i myra. Lenny er i nærheten, hun kan skimte ham i mørket. Hun lurer på om kjæresten kanskje holder rundt en annen og hvor dypt en ærfugl kan dykke, han lurer på hvorfor hun har blitt så fjern. Noe er rart med Lenny, han er ikke seg selv, han stirrer på venninnen. Brått oppstår en situasjon som gjør at de må kjøre tilbake til byen. Hele sommeren prøver hun å forstå hva som har skjedd med Lenny, men finnes det egentlig et svar? Er spørsmålet alene nok? Og hvor står hun egentlig selv, i forholdet til kjæresten, sorgen over faren, og i sitt eget liv? Er det noe hun selv kan bestemme? Under pelsen: Varme, et hjerte, lunger, blod, mørke, rødt. Det pulserte, lyder slapp inn i øregangene på tross av de tunge ørene som dekket dem, de varslet ham om fare, han skvatt, løftet hodet, så seg rundt, så meg, la det ned igjen, sov videre. Rykket i søvne, halen, leppa, en labb. Drømte lukt og farger, glede og dominans. Hundehormoner og jaktinstinkt, sanser og instinkt, jeg visste ikke noe om det. Hvordan skulle jeg vite noe om det?